Elektrosjokkbehandling – også kjent som elektrokonvulsiv terapi (ECT) – og psykokirurgiens «behandlinger» ønsker angivelig et comeback. Likevel, siden starten har disse prosedyrene blitt rammet av en konflikt mellom ECT-psykiatere som sverger til dem, og de utallige ofrene og familiene til ofrene hvis liv har blitt totalt ødelagt av dem.

Så hvem forteller sannheten? Enhver som har sett og blitt syk av å se et opptak av en faktisk ECT eller psykokirurgiens prosedyre, kjenner svaret alt for godt. De har alle de kjennetegnene til de fysiske torturmetodene som snarere kunne høre hjemme i arsenalet til en forhørsleder i KGB [det hemmelige politiet i det tidligere Sovjetunionen], enn i vesken til en «lege». Svært få mennesker har imidlertid sett slike opptak, åpenbart inkludert de som lager lover om bruk av slikt – og enda færre har vært til stede og sett det med egne øyne.

Psykiatere skjuler disse prosedyrene bak et slør av medisinsk legitimitet: sykehusomgivelsene, pleiere i hvite frakker, narkose, muskelavslappende stoffer og sofistikert utstyr. Virkningene av sjokkbehandling er fryktelige, men de fulle konsekvensene blir ikke forklart for pasientene eller familiene. Og hva verre er, når det reises innvendinger, overkjøres de.

At disse fremgangsmåtene er uhyre innbringende for psykiatere og sykehus, samtidig som de resulterer i fortsatt lang og kostbar «pleie» etterpå og dermed garanterer forretning og inntekt for psykiatere i fremtiden, nevnes ikke i samtalene om å overbevise de uvillige eller umistenksomme.

Og som Maria Garcia [ikke hennes virkelige navn] kunne skrive under på, hvis alt annet svikter, ville psykiatere med letthet ty til tvang eller frykt for å få «samtykke» til behandlingen.

Maria, en middelaldrende husmor, besøkte en psykiater etter at hun fortsatt følte seg deprimert og ble foreskrevet psykofarmaka. Etter å ha opplevd ukontrollerbare kroppsbevegelser – det direkte resultatet av stoffpåført skade på nervesystemet hennes – anbefalte psykiateren ECT. Hun nektet, men da hun senere ble innlagt på sykehuset til stoffavvenning for nervemedisin hun tok, ble elektrosjokk igjen anbefalt. Da hun nektet, sa psykiateren at: «Frykten er ikke annet enn overtro», og «hvis du ikke får disse behandlingene, vil du dø». Hun ble gitt fem sjokkbehandlinger.

Mannen hennes forteller om hva som skjedde: «Som et resultat av ECT-behandlingene ... min kones hukommelse er blitt sterkt svekket ... Selv om hun snakket engelsk som sitt andre språk i 42 år, har hun mistet det meste av evnen til å snakke og forstå det .... Hele opplevelsen har vært et bedrag, en løgn, et slag fra en bølle ... Depresjonene hennes ble ikke helbredet og hukommelsen hennes er temmelig dårlig nå ... vi er begge sinte for det som har skjedd. Jeg føler det som om hun har blitt voldtatt rett foran øynene mine.»

I betraktning av profitten som skapes med elektrosjokk og psykokirurgi, er mengden med feilinformasjon skremmende, mesteparten av den spres av psykiatere. Mange forskere er kritiske til prosedyren.

Nevrologen dr. John Friedberg, som forsket på ECTs virkninger i over tretti år, uttalte: «Det er veldig vanskelig å sette ord på hva sjokkbehandling gjør med folk generelt.... det ødelegger folks ambisjoner og ... vitaliteten deres. Det gjør folk temmelig passive og apatiske. Foruten hukommelsestapet, er apatien og mangelen på energi etter min mening grunnen til at psykiatere fremdeles slipper unna med å gi behandlingen.»

Mary Lou Zimmerman forstår det med å miste ambisjonene sine og livsgleden sin i en psykiaters hender. I juni 2002 beordret en jury Cleveland-klinikken i Ohio til å betale den 62-årige kvinnen nesten 7,5 millioner dollar i erstatning etter den forferdelige psykokirurgiske operasjonen hun fikk. Fru Zimmerman hadde søkt behandling for tvangsmessig vasking av hendene etter at hun hadde lest glødende rapporter om prosedyren på klinikkens hjemmeside. Virkeligheten var et mareritt. Hun ble utsatt for en operasjon hvor det ble boret fire hull i hodet hennes og hvor deler av hjernen hennes, hver omtrent på størrelse med en klinkekule, ble fjernet. Etter prøvelsen oppdaget hun at hun var ute av stand til å gå, stå, spise eller gå på toalettet selv. Advokaten hennes, Robert Linton, uttalte: «Hun mistet alt – unntatt bevisstheten om at hun nå er annerledes. Hun er totalt handikappet og krever konstant pleie.»

Det anslås at den psykiatriske industrien i dag tjener 5 milliarder dollar årlig, kun på ECT. I USA får 65-åringer 360% flere elektrosjokk enn 64-åringer, siden den amerikanske sykeforsikringen for eldre først trer i kraft ved 65-års alderen, bevis på at bruken av elektrosjokk er styrt, ikke av medisinsk medfølelse, men av profitt og grådighet. Selv om psykokirurgi er mindre vanlig i dag, blir det stadig foretatt opp mot tre hundre operasjoner i USA hvert år, inkludert den beryktede prefrontale lobotomien.

På tross av sin sofistikerte vitenskapspynt, viser det at elektrosjokket og psykokirurgiens brutalitet, ikke har avansert fra grusomheten og barbariet i deres tidligste behandlinger. Denne rapporten ble skrevet for å hjelpe å sikre at akkurat som pisking, årelating med igler og pryl nå er ulovlig, burde disse «behandlingene» forbys eller rettsforfølges for de kriminelle overfallene de er.

Vennlig hilsen,

Jan Eastgate
President, Citizens Commission
on Human Rights International