Denne rapporten er en detaljert undersøkelse av det voldsomme angrepet på rettssystemet som har funnet sted over de siste seks årtiene – et angrep som ikke bare er kommet fra de kriminelle. Det finnes en skjult innflytelse på domstolene våre, og skjønt den høylytt fremhever sin ekspertise og sitt ønske om å hjelpe, har den i stedet forrådt våre dypest forankrede verdier og gitt oss flere innsatte i fengslene for offentlige utgifter som skyter i været. Denne innflytelsen er psykiatri og psykologi.

Thomas Szasz, professor emeritus i psykiatri ved State University of New York, Syracuse, kommenterer at i dag er «fenomenet med at psykiatere undersøker personer for å avgjøre om de er tilregnelige eller ikke, blitt et vanlig trekk i det sosiale landskapet vårt …» Han sier samtidig at psykiatri er «den mest ødeleggende enkeltstående maktfaktoren som har påvirket samfunnet de siste 60 årene».

Sjokkerende? Uten tvil. Men også vel underbygd og innsiktsfullt. Dr. Szasz er en internasjonalt anerkjent forfatter av over 30 bøker. Han har både den nødvendige erfaringen og posisjonen til å kunne konkludere at den psykiatriske profesjon jevnt og trutt har underminert fundamentet for kulturen vår – individuelt ansvar, prestasjonsstandarder for oppnåelse, utdannelse og rettferdighet. Resultatet er, sier han, at «… psykiaterne i stor grad har vært ansvarlige for å skape problemene de angivelig har prøvd å løse».

Siden 1965 har kriminalitetsraten i USA blant de under 18 år økt med mer enn 147%, og for stoffmisbrukforbrytelser med mer enn 597%. Voldskriminalitet i Den europiske unionen, Australia og Canada har i det siste begynt å komme på nivå med, og til og med overgå, den i USA. Siden 1970-årene har kriminaliteten i Frankrike steget med 97% , 145% i England og 410% i Spania. Voldskriminaliteten i Storbritannia har steget med 545% siden 1985. I Sverige er andelen som er ofre for kriminalitet 20% høyere enn i USA. Og en undersøkelse i sju russiske fengsler viste at 43% av de innsatte hadde injisert stoff. Og over 13% av dem begynte mens de satt i fengsel.

Rehabilitering av kriminelle er en for lengst glemt drøm. Vi bygger flere fengsler og vedtar stadig strengere lover i håp om at de vil virke avskrekkende. Imens mister ærlige mennesker tilliten til selve rettssystemet etter hvert som de ser ondskapsfulle forbrytere unngå å bli dømt gjennom bruk av bisarre og ubegripelige forsvarstaktikker.

På 1940-tallet proklamerte psykiatriens ledere at intensjonen deres var å infiltrere rettssystemet og avstedkomme en «omfortolkning av, og i siste ende, utsletting av begrepene rett og galt».

Det som skiller opplyste demokratier fra totalitære stater, er at landet styres ved lov og at det eksisterer et fungerende og rettferdig juridisk system. Borgere har rett til å stole på systemet for egen fred og sikkerhet.

Ved å se tilbake i tid, har vi psykiateren Karl Menningers triumferende erklæring om at en kjennelse i 1954 fra Federal Court of Appeals i Washington, D.C., var «mer revolusjonerende i sin totale virkning» enn høyesteretts kjennelse om å gjøre slutt på atskillelsen av afro-amerikanere og hvite, nå har en profetisk kvalitet. Den dommen han henviste til var en avgjørelse som sa at en psykisk syk person ikke er ansvarlig etter straffeloven for ulovlige handlinger.

Den kjennelsen trigget en øyeblikkelig økning av antallet psykiatriske erklæringer i de amerikanske rettssalene, en utvikling som raskt spredte seg verden rundt. Den samlede innflytelsen av denne trenden på rettssystemet har siden da opptatt juseksperter, kriminologer og eksperter på generell lovgivning verden over. Konsensen er at den «helt revolusjonerende følgen» har vært en massiv nedbryting av befolkningens tillit til det juridiske systemets evne til å utmåle rask og rimelig rettferdighet.

Menninger hadde grunn til å fryde seg. Dommen falt mindre enn ti år etter at datidens ledende psykiatere – Menninger var en av dem – hadde satt seg fore å infiltrere jusprofesjonen som del av sin strategiske plan om en global psykiatri. G. Brock Chisholm, som sammen med John Rawlings Rees var medstifter av Verdensføderasjonen for mental helse (WFMH, World Federation for Mental Health), sa uten omsvøp til sine likesinnede på den tiden, at: «Hvis rasen skal befris fra den forkrøplende byrden av rett og galt, må det være psykiatere som tar det opprinnelige ansvaret».

Som reaksjon på Chisholm erklæring, sidestilte Samuel Hamilton, rådgiver for den offentlige helsetjenesten og valgt president for Den amerikanske psykiatriassosiasjonen (APA), ham med «en profet av den gamle skolen» som representerte det «’nye Jerusalem’, hvor vi alle skal leve».

Rees var ufortrødent direkte da han uttalte: «Offentlig liv, politikk og industri bør alle være innenfor (psykiatriens) innflytelsessfære. ... Hvis vi skal infiltrere andre folks sosial- og profesjonsaktiviteter, tror jeg at vi må imitere de totalitære og organisere en slags femtekolonneaktivitet!… La oss derfor alle, veldig hemmelig, være ’femtekolonister’.» Rees holdt feltene lov og medisin for å være de «to vanskeligste» å «angripe».

Men angripe gjorde de, med den konsekvensen at systemet i dag, på grunn av deres innflytelse, slår feil. Nå er det opp til de mange samvittighetsfulle, hardtarbeidende og stadig mer motløse folkene i systemet å innse dette og kvitte seg med disse destruktive inntrengerne.

Med denne rapporten håper vi å kunne hjelpe deg med å forstå hvordan dette kunne skje. Vi viser hvordan psykiatriens ideologier og aktiviteter har bidratt til dagens mislykkede rehabilitering av forbrytere og stigende kriminalitetsrate.

Til sist, vi foreslår å reversere disse trendene. Vi stoler på at informasjonen vil hjelpe de av god vilje og integritet med å korrigere et system som svikter sine borgere. De anstendige, de produktive, den store majoriteten av oss, fortjener intet mindre.

Vennlig hilsen,

Jan Eastgate,
president, Citizens Commission
on Human Rights International