Livet kan til tider virkelig være en utfordring. Det kan virkelig være hardt. En familie som står overfor et medlem av familien som er alvorlig forstyrret og irrasjonelt, kan bli desperat i sine bestrebelser på å løse krisen.

Hvem kan man vende seg til når noe sånt skjer?

Psykiaterne mener man bør konsultere dem som de virkelige ekspertene på psykisk helse. Men det er et bedrag som en del mennesker har funnet ut av.

Dr. Megan Shields, praktiserende lege i mer enn 25 år og rådgivende kommisær i Citizens Commission on Human Rights, advarer: «psykiatere vet ingenting om sinnet og de behandler den enkelte person som noe som ikke er annet enn et organ i hodet (hjernen) og de har dessuten omtrent like så stor interesse i åndelighet, alminnelig legevitenskap og helbredelse som bøddelen har i å redde liv.»

I filmen Et vakkert sinn fremstilles Nobelprismottageren John Nash som en person som var avhengig av psykiatriens siste gjennombrudd innen kjemiske stoffer for å hindre et tilbakefall av hans «schizofreni». Det er dog Hollywood-diktning da Nash selv bestrider filmens fremstilling av at han tok «nyere medisin» da han mottok Nobelprisen. Nash hadde ikke tatt noen psykiatriske stoff i 25 år og var kommet seg naturlig fra sin forstyrrede tilstand.

Hermed foreslår vi ikke at noen som tar reseptpliktig psykiatriske stoffer straks skal legge dem fra seg. På grunn av de alvorlige bivirkninger bør ingen holde opp med å ta psykofarmaka uten rådgivning og bistand fra en kompetent ikke-psykiatrisk lege.

Vi vil dog gjerne fremheve at det finnes løsninger på alvorlige psykiske forstyrrelser, hvor man unngår de alvorlige risikoene og feilene som inntreffer i psykiatrien.

Enhver psykiater eller psykolog som hevder at en «alvorlig psykisk forstyrrelse» ikke er annerledes enn et hjerteanfall, koldbrann i beinet eller en alminnelig forkjølelse, har å gjøre med bedrageri.

Som dr. Thomas Szasz, professor emeritus i psykiatri ved State Universitetet i New York sier: «Hvis vi betrakter sinnslidelser som fysiske lidelser, så burde vi ha biokjemiske eller patologiske beviser.» Samt at hvis en «sykdom» skal være «vitenskapelig meningsfull, så må man på en og annen måte kunne sirkel inn, måle og teste den ut på vitenskapelig vis, som f.eks. gjennom en blodprøve eller med elektroencefalografi (opptak av elektrisk aktivitet i hjernen). Hvis man ikke kan måle den på en slik måte – som er tilfellet med ”psykiske lidelser” – så er uttrykket ”sykdom” i beste fall en metafor og i verste fall en myte. Dermed er behandling av disse ”sykdommene” på samme grunnlag en uvitenskapelig beskjeftigelse.»

I praksis finnes det overveldende beviser på at en virkelig fysisk sykdom kan alvorlig påvirke en persons psykiske tilstand og atferd. Psykiatrien ignorerer dog fullstendig denne samlingen av vitenskapelige beviser. De foretrekker å kalle alt som kan være galt, en sykdom og formodede «kjemiske ubalanser» i hjernen, hvis eksistens aldri er blitt bevist. De begrenser sin praksis til reelt uvirksomme og brutale behandlinger som kan gi permanent beskadigelse av hjernen og av personen.

Da psykiatrien ikke vet noe om sinnet, hjernen og de bakenforliggende årsakene til alvorlige psykiske forstyrrelser, brenner de fremdeles hjernen med elektrosjokk, kutter den ut med psykokirurgi eller bedøver den eller likefrem slår den i hjel med stoff. Fullstendig uvitenhet om det de beskjeftiger seg med, foretrekker de ganske enkelt en fremgangsmåte som best kan beskrives som å «kaste en håndgranat inn i sentralbordet for å reparere det». Det lyder imponerende og det ser imponerende ut. Men underveis i prosessen ødelegger det en masse som er godt og helbreder ingenting. Det koster milliarder av skatteyterkroner hvert år.

Ved å ødelegge deler av hjernen, blir personen mer føyelig, men mindre i live. Den opprinnelige psykiske forstyrrelsen finnes fremdeles, men den er bare undertrykt. Dette er psykiatri i aktivitet i behandling av forstyrrede individer.

Opplysningene i denne rapporten er en advarsel til folk som kanskje opplever alvorlige vanskeligheter i livet, eller som kjenner noen som gjør det, og som leter etter løsninger.

Det finnes alternativer til skadelig psykiatrisk behandling. Finn dem og støtt dem, for de kan reparere og bygge opp den lidende. De virker. Unngå psykiatrien. De river ting ut og ødelegger. Dessuten virker den ikke.

Med vennlig hilsen

Jan Eastgate,
president,
Citizens Commission
on Human Rights International