Kunne man oppleve noe verre enn et desperat offer som ber om hjelp og så blir sviktet av den som «hjelper»?

Man skal bare forestille seg en liten 7-årig pike som er henvist til en psykiater eller en psykolog, med traumer relatert til incest. Hva hvis nå denne spesialisten så selv misbruker piken seksuelt under «terapien». Hvilket følelsesmessig kaos vil det stakkars offeret nå lide under?

Det kalles forræderi og i kjølvannet til en allerede alvorlig personlig krise, etterlater det offeret med ytterligere følelsesmessige arr og ustabilitet.

Det er også en fordømmende kritikk av disse «profesjonelle» som er betrodd oppgaven å hjelpe følelsesmessig skrøpelige personer.

Den franske psykoterapeuten Jean-Pierre Tremel ble den 31. oktober 2002 idømt 10 års fengsel for å ha voldtatt og seksuelt misbrukt to unge pasienter som retten fant ekstremt sårbare. Tremel, som var 52 år, påsto at hans «behandling» var basert på en «orientalsk tradisjon», hvor «gamle menn introduserte piker til den seksuelle praksisen».

Slik «behandling» er aldri hjelp. Det er avskyelig svindel forkledd som hjelp. Noe som alt for ofte forekommer innenfor psykiatrien.

• Statistisk har en kvinne større risiko for å bli voldtatt mens hun ligger på en psykiaters benk, enn mens hun jogger gjennom byens parker om kvelden.
• I en engelsk undersøkelse om seksuell kontakt mellom pasient og terapeut blant psykologer opplyste 25 % at de hadde behandlet en pasient som hadde vært seksuelt involvert med en annen terapeut.
• En undersøkelse fra 2001 viste at 1 ut av 20 klienter, som var blitt seksuelt misbrukt av sin terapeut, var mindreårige. Gjennomsnittsalderen var 7 år for jenter og 12 år for gutter. Det yngste barnet var tre år gammelt.

For alminnelige mennesker med medfølelse, sunn fornuft og anstendigheten i behold er seksuelt misbruk av pasienter dypt alvorlig og kriminelt. I dag arbeider psykiatere og psykologer på å få legitimert aktiviteten – selv når ofrene er barn. Ved å kombinere sine uvitenskapelige diagnoser fra Diagnostisk og statistisk håndbok for psykiske forstyrrelser (DSM-IV) med snedig uttenkte og perverterte forklaringer eller direkte usannheter, forsø­ker fagets utøvere å få avkriminalisert seksuelt misbruk av pasienter.

Psykiatriens autorisasjonsgivende myndigheter gir sjelden mer enn en reprimande for «uredelig embedsførelse» eller en midlertidig suspendering av retten til å praktisere.

• Colorados nasjonale råd for undersøkelse av psykologer nøyde seg i 2002 med å inndra dr. John Dickes lisens, selv om hans behandling av en 5-årig gutt omfattet bruk av sexleketøy. Ifølge guttens far var hans sønn blitt «kledd naken, torturert, spent fast, verbalt misbrukt, seksuelt misbrukt, hjernevasket og skremt med en dildo» under terapien.
• I 1989 ble dr. Paul A. Walters, studentpsykiater med ansvar for studentenes helse ved Stanford University og tidligere leder av Harvard universitets avdeling for psykisk helse, tvunget til å tre tilbake etter anklager om «ofte å ha hatt seksuell omgang» med en kvinnelig pasient. Kvinnen som hadde vært utsatt for seksuelt misbruk som barn, ble tilkjent 1,35 millioner kr i et forlik inngått utenom retten. Hun sa at Walters hadde brukt henne til oralsex «ofte i to av tre psykiatriske analysesesjoner i uken».

Noen psykiatere er dog blitt strafferettslig siktet og dømt.

• En psykiater fra Orange County i California, James Harrington White, ble siktet og dømt for å ha påtvunget en mannlig pasient analt samleie. En etterfølgende undersøkelse foretatt av Citizens Commission on Human Rights (CCHR), avslørte at White hadde bedøvd unge menn og lagd videoopptak hvor man så at han hadde sex med dem. White fikk en fengselsdom på nesten 7 år.

Ingen lege, sosial myndighet eller familie med respekt for seg selv, bør utlevere et annet menneske til en behandling som man kaller mental helse-«terapi» idag.

Denne publikasjonen er én i en serie som CCHR har utarbeidet og som omhandler forræderi innenfor mental helse. Den utgis som en hjelp og advarsel til offentligheten.

Terapeutens seksuelle misbruk er og blir seksuelt misbruk. Terapeutens voldtekt er voldtekt. Det vil aldri kunne betegnes som terapi. Inntil det er alminnelig erkjent og anklagerne og dommerne behandler alle disse tilfellene som sådanne, vil psykiatere, psykologer og psykoanalytikere fortsette å være en trussel mot enhver pasient som kommer under behandling.

Med vennlig hilsen

Jan Eastgate,
president,
Citizens Commission
on Human Rights International