Har du noen gang hørt om følgende mentale forstyrrelser: Leseforstyrrelse, tvangshandlinger, skriftlig uttrykksforstyrrelse, matematikk-forstyrrelse, koffeinforgiftningssyndrom, nikotinabstinensforstyrrelse, motvilje mot behandling-forstyrrelse, eller «fysisk misbruk av et barn» og «seksuelt misbruk av et barn»-problemer?

Dette er noen få av de 374 mentale forstyrrelsene som er listet i APA (Amerikansk psykiatriassosiasjon) sin Diagnostisk og statistisk håndbok over mentale forstyrrelser (DSM), og i avsnittet om mentale forstyrrelser i Verdens helseorganisasjons Internasjonal klassifisering av sykdommer (ICD-10).

DSM og ICD beskrives som diagnoseverktøy, og brukes ikke bare til å diagnostisere mentale sykdommer og foreskrive «behandling», men også til å løse konflikter om foreldreretten til barn, diskrimineringssaker basert på påståtte psykiatriske handikap, til å støtte vitnemål i retten, til å modifisere utdanning og mye mer. Hvor enn det bes om, eller tilbys en psykiatrisk uttalelse, presenteres DSM eller ICD og aksepteres i stigende grad som det endelige utsagnet om fornuft, sinnssykdom og såkalt mental sykdom.

Den kanadiske psykologen Tana Dineen rapporterer: «Ulike medisinske diagnoser som viser en mulig årsak, korrekt behandling og en sannsynlig prognose, er forstyrrelsene listet opp i DSM-IV [og ICD-10] uttrykk man har kommet frem til gjennom enighet mellom kolleger» – bokstavelig talt gjennom avstemning blant medlemmene av komiteen i APA – og hovedsakelig lagd for å kunne skrive ut regninger.

Prosedyren med «vitenskap per avstemning» er like overraskende for en lekmann som den er for annet helsepersonell som har overvært disse DSM-avstemningsmøtene. «Fastsetting av mentale forstyrrelser skjer uten vitenskapelig grunnlag og fremgangsmåte», sier en psykolog som har deltatt i DSM-høringene.. «Det lave nivået av intellektuell utfoldelse var sjokkerende. Diagnosene ble utviklet gjennom flertallsavgjørelse med avstemning, på samme måte som vi ville stemme over hvilken restaurant vi skulle gå på. Deretter blir det skrevet inn i computeren. Det viser kanskje naiviteten vår, men vi trodde det i det minste ville være et forsøk på å se vitenskapelig på tingene.»

I 1987 ble «selvutslettende personlighetsforstyrrelse» stemt inn som en «midlertidig» diagnose. Den skulle brukes til å beskrive selvoppofrende mennesker, spesielt kvinner, som visstnok velger en karriere eller inngår i forhold det er sannsynlig at vil gi skuffelse. Forstyrrelsen ble møtt med så kraftig motstand fra kvinner, at den senere ble stemt ut av DSM-IV.

Lynne Rosewater, en psykolog som deltok i en DSM-høring ledet av en av de ledende opphavsmennene bak håndboken, psykiateren Robert Spitzer, rapporterte: «De hadde en diskusjon om et kriterium vedrørende Masochistisk personlighetsforstyrrelse og Bob Spitzers kone [sosialrådgiver og den eneste kvinnen på Spitzers side under debatten] sa: ’Det gjør jeg noen ganger’, og han svarte: ’Ok, fjern det’. Du ser på dette og du sier: «Vent litt, vi har ingen rett til å kritisere dem fordi dette er en ’vitenskap’?»

Margaret Hagen, psykolog og forfatter av Whores of the Court: The Fraud of Psychiatric Testimony and the Rape of American Justice er direkte angående det virkelige motivet bak DSM-avstemningssystemet: «Hvis du ikke kan komme med diagnosen, kan du ikke sende en regning.»

Ifølge professorene Herb Kutchins og Stuart K. Kirk, forfattere av Making Us Crazy: «Alt for ofte har den psykiatriske bibelen gjort oss sprøe – når vi bare er menneskelige.» Den «bitre medisinen» er at DSM har «forsøkt å sykeliggjøre for mange menneskelige problemer».

Kutchins og Kirk sier videre at folk «kan få en falsk trygghetsfølelse fra en psykiatrisk diagnose-håndbok som støtter troen på illusjonen om at grovheten, brutaliteten og smerten i livene deres og samfunnet kan forklares med en psykiatrisk merkelapp og viskes ut med en pille. Det er absolutt en mengde problemer som vi alle har, og det er tusen forskjellige måter vi kjemper for å hamle opp med dem på. Men kunne livet vært annerledes?»

Paul R. McHugh, psykiatriprofessor ved Johns Hopkins Universitetets Medisinske fakultet, sa at på grunn av DSM er: «Rastløse, utålmodige mennesker overbeviste om at de har oppmerksomhetsforstyrrelse; nervøse og årvåkne mennesker at de lider av en post-traumatisk stressforstyrrelse (PTSD); sta, ryddige, perfeksjonistiske mennesker at de er plaget av tvangsforestillingsforstyrrelse (OCD); sjenerte, følsomme mennesker at de manifesterer unnvikende personlighetsforstyrrelse eller sosial fobi. Alle har blitt overtalt til at det som virkelig betyr noe av personligheten deres, i virkeligheten er et medisinsk problem, og derfor skal løses med medikamenter. Og – den største bekymring av alle – uansett hvor de ser, vil disse menneskene finne psykiatere som er villige, nesten ivrige, etter å imøtekomme dem … i sin nylige forblindelse av symptomatisk, trykknappmetoder, har psykiatrien ikke bare mistet fotfestet intellektuelt, men også moralsk.

I juni 2004 skrev John Read, senior foredragsgiver i psykologi på Auckland Universitet, New Zealand: «Flere og flere problemer har blitt omdefinert til å være ’forstyrrelser’ eller ’sykdommer’ det påstås er forårsaket av genetiske predisposisjoner og biokjemiske ubalanser. Begivenheter i livet blir sett på som utløsere av en underliggende tidsinnstilt biokjemisk bombe. Å være veldig lei seg har blitt til ’depressiv forstyrrelse’. Å bekymre seg for mye er en ’angsttilstand’. Overdreven gambling, drikking, bruk av stoff eller mat er også sykdommer. Det samme gjelder å spise, sove eller ha for lite sex. Å være fryktelig sjenert har blitt til ’unnvikende personlighetsforstyrrelse’. Å banke opp folk betegnes som en ’periodisk eksplosiv forstyrrelse’. Den diagnostiske og statistiske håndboken over mentale forstyrrelser har 886 sider med slike sykdommer.Å lage lister over oppførsel, gi medisinsklydende merkelapper til personer som utviser disse, og så å bruke tilstedeværelsen av oppførselen til å bevise at de har den gjeldende sykdommen, er vitenskapelig meningsløst. Det forteller oss ingen ting om årsaker eller løsninger. Imidlertid skaper det en beroligende følelse av at det foregår et eller annet medisinsk.»

Det er blitt stolt så mye på DSM innenfor samfunnet at innholdet nå har antatt en aura av å være vitenskapelige fakta. Nå bruker og tror millioner på dens diagnostiske evne uten noensinne å mistenke at alle forutsetningene og systemet i seg selv er bedrageri. Disse mennesker risikerer å begå alvorlige, til og med fatale feil i sine egne eller andres liv.

Denne publikasjonen gir de manglende opplysninger som med fullt overlegg er blitt utelatt av psykiatrisk propaganda om dets viktigste krav på «vitenskapelig» berømmelse, DSM.

Med vennlig hilsen

Jan Eastgate,
president
Citizens Commission
on Human Rights International