Hva er tilstanden til religion i dag?

I en amerikansk by fikk eldre borgere beskjed om at de ikke kunne synge gospelsanger eller be bordbønn ved måltidene i samfunnshuset sitt, fordi det var en offentlig bygning. Først etter en omfattende saksgang, ble rettighetene deres bekreftet.

En barn ble fortalt at hun ikke kunne gi blyanter med ordet «Jesus» trykt på til skolekameratene sine. Gråtende spurte hun moren sin: «Hvorfor hater skolen Jesus?» Kelly Shackelford, sjefrådgiver for Liberty Legal Institute, vitnet i en amerikansk Kongresshøring om religiøse uttryksformer i 2004: «Disse barn forstår beskjeden. Religionen deres behandles på samme måte som et banneord. Disse barna blir i en tidlig alder lært: ’hold religionen din for deg selv’, ’den er skitten’, ’den er dårlig’.»

I mars 2004 innførte det franske parlamentet en lov som forbyr skolebarn å bære religiøse symboler på offentlige skoler, noe som omfatter hodetørkler og slør, som mange muslimske piker bærer, kors som er for store, samt jødiske kalotter.

Angrep på tro og religion lever tydeligvis i beste velgående, slik de har funnet sted så lenge religion har eksistert. Som noe nytt kan man se alarmerende avisoverskrifter overalt i verden om seksuell perversjon blant geistlige, med erstatningssaker som løper opp i mange millioner, anlagt og vunnet mot de involverte kirkene. Kirkene står her overfor et underminerende angrep som ikke bare undergraver deres åndelige og materielle styrke, men som i noen tilfeller truer hele deres eksistens.

Selv om denne typen krenkelser er nye, strekker røttene seg tilbake til slutten av det 19. århundret. På det tidspunktet startet psykiatere med å få religion erstattet med «sjelløs vitenskap». I 1940 erklærte psykiatri åpent sine planer da den britiske psykiater John Rawlings Rees, en medstifter av World Federation for Mental Health (WFMH), henvendte seg til et National Council of Mental Hygiene, med: «Siden forrige verdenskrig har vi gjort mye for å infiltrere de forskjellige sosiale organisasjonene i hele landet ... vi har gjort et nyttig angrep på en rekke profesjoner. De to letteste er naturligvis læreryrket og kirken.…”

En annen medstifter av WFMH, den kanadiske psykiater G. Brock Chisholm, forsterket den originale planen ved å gå til angrep på de religiøse verdiene. Han oppfordret psykiatere til å befri «den menneskelige rasen fra den forkrøplende byrden av hva som er rett og galt.» Som en slags troneraner, har psykiatere satt seg over de eldgamle religiøse prinsippene og renset kriminell atferd for anstøtelighet ved å omdefinere synd og ondskap til «psykiske forstyrrelser».

Forfatteren Andrew Delbanco beskriver i sin bok Satans Død hvordan «ondskapens språk» forsvinner og tendensen til «å ikke kalle noe ondskap.» Før psykiatriens inntog hadde samfunnet fungert på basis av meget klare ideer om «ondskap i moralsk lys». Men i dag brukes forskjønnende omskrivninger som «atferdsproblem» eller «personlighetsforstyrrelse.» Delbanco beskriver dem som ideer «… hvor ansvarsbegrepet er forsvunnet og mennesket oppfattes som en komponent med en stipulert funksjon. Hvis et menneske ikke klarer seg ordentlig, skal det repareres eller fjernes; men en reell fornemmelse av skyld er ikke en del av det … Vi tenker i retning av å justere den mangelfulle delen eller, hvis personen er for langt borte, å legge vedkommende vekk.»

Som et resultat av psykiatriens underminerende planer for det religiøse, har begrepene god og dårlig oppførsel, riktig og gal atferd og personlig ansvar lidd så mange nederlag at folk i dag kun har få eller ingen retningslinjer for atferden sin. Ord som etikk, moral, synd og ondskap er nesten forsvunnet fra dagligdags språkbruk.

Delbanco sier videre: «Ondskapens repertoar har aldri vært rikere. Og likevel har reaksjonene våre aldri vært så svake.... Vi ser ikke umiddelbart gjerningsmannen.... forbrytere er vanskeligere å få øye på.... Derfor er djevelens verk overalt, men ingen vet hvor man skal lete.... Ondskap har en tendens til å falle inn i bakgrunnsstøyen i det moderne liv.... Vi føler noe som vår kultur ikke lenger inneholder ord til å uttrykke.»

Konsekvensene har vært nedbrytende for både samfunn og religion. Det er ikke slik at ondskap som sådan er forsvunnet – det er beviser i massevis på ondskapsfull og destruktiv atferd som eksisterer ukontrollert i samfunnet – og det er like vanskelig å se ondskapen i øynene som det alltid har vært. Dog ønsker alle å leve i et samfunn hvor man vet hva ondskap er og kan bekjempe den.

Eller gjør de det?

I over et århundre har menneskeheten uvitende opptrådt som psykiatris forsøkskanin i et eksperiment med «sosial manipulering», som ble unnfanget i helvete. Eksperimentet har omfattet et angrep på samfunnets viktigste religiøse og moralske høyborger. Eksperimentet kunne ikke fortsette så lenge mennesket klart kunne oppfatte og gi uttrykk for, og gjøre noe med ondskap. Det er den snikende grunnen bak vår nåværende sosiale oppløsning. Det er innbegrepet av ondskap maskert av en ytterst sosial ytre fremtoning.

Det er ikke så lenge siden at religion var det som forsynte mennesket med de moralske og åndelige holdepunktene som var nødvendige for å skape og opprettholde sivilisasjoner det kunne være stolt av. Religion gir den nødvendige inspirasjonen til et liv med større mening og formål. I en krise som den vi er inne i, faller det på de religiøse lederne å foreta seg det nødvendige.

Den sjelløse materialisme, skapt av psykologien og psykiatrien, har gitt et åk som de er nødt til å kaste av seg, og plassere religionen tilbake til de religiøses hender.

De religiøse ledere er nødt til å ta dette ansvaret på seg, ikke bare for religionenes overlevelses skyld, men spesielt for menneskehetens overlevelses skyld.

Med vennlig hilsen

Jan Eastgate,
President,
Citizens Commission
on Human Rights International