Den tidligere leder av det nasjonale amerikanske instituttet for stoffmisbruk, psykiateren Alan J. Leshner, uttalte: «Det er min overbevisning i dag at du (legen) burde fengsles hvis du unnlater å skrive resept på SSRI-er (den nye type antidepressiver) mot depresjon. Jeg er også overbevist om at du fem år fra nå burde settes i fengsel hvis du ikke gir crack-misbrukeren det medikament vi arbeider på nå.»

I de mange årene jeg har arbeidet med å rydde opp i behandlingene innenfor behandlingsområdet for mental helse, har jeg snakket med hundrevis av leger og tusenvis av pasienter, og samtidig har jeg hjulpet med å avdekke utallige psykiatriske overtredelser av menneskerettighetene. Imidlertid er det først nå at den tanken har streifet meg at legenes rettigheter også kunne være i fare. Hvorfor skulle en lege bli fengsles for å unnlate å skrive ut en resept på et antidepressivt middel mot depresjon?

Hva jeg vet, er at praktiserende leger har anerkjent at det finnes utallige legemlige problemer som kan forårsake emosjonelle og atferdsmessige forstyrrelser, samt viktigheten av først å undersøke disse. Det følger av dette at hvis man stoler på et antidepressivt middel for å undertrykke følelsesmessige symptomer uten først å finne og behandle en mulig bakenforliggende legemlig sykdom, så gir man muligens bare pasientene en kjemisk kur, mens man lar en faktisk sykdom bli liggende, som kan forverres.

Hva om den praktiserende legen faktisk fant diagnostiserte og behandlet en slik legemlig sykdom og depresjonen derved opphørte uten bruk av psykoaktive stoffer? Skulle den legen etterpå anklages for å være uetisk, eller til og med anklages og straffes for kriminell forsømmelighet for ikke å skrive ut resept på et antidepressivt middel?

Vanvittig sier du? Det kunne vel ikke skje? Vel, kanskje. Men det ser ut til at den dag er kommet, hvor en god lege kan bli anklagd for å være uetisk ved å praktisere legegjerningen på en etisk måte. En legespesialist eller ei kan i dag bli kritisert, sett ned på, betraktet som et «grensetilfelle» og utstøtt fordi han praktiserer en tradisjonell, nyttig legegjerning basert på egentlige diagnoser for somatiske tilstander.

Denne rapport er henvendt til leger, spesielt til dem som utelukkende ønsker å praktisere ikke-psykiatrisk legegjerning, og til dem som er drevet av et høyt medmenneskelig formål i overensstemmelse med beste hippokratiske legetradisjon, og som ønsker å få fred til å fortsette sitt arbeid med å ha omsorg for sine pasienters helbred etter beste evne. Det er henvendt til leger som er bekymret over det faktum at millioner av barn tar reseptbelagt og vanedannende amfetaminlignende stimulanser mot en antatt psykisk forstyrrelse som ADHD.

Det finnes i dag en utbredt tankegang omkring psykisk sunnhet i den alminnelige legepraksis. Det skyldes for en stor del «suksessen» til det psykiatriske diagnosesystem i den ’Diagnostiske og statistiske håndboken for psykiske forstyrrelser’ (DSM-IV). Dette systemet, og kapitlet om psykiske lidelser og atferdsmessige forstyrrelser i den ’internasjonale sykdomsklassifiseringshåndboken’ (ICD-10) er blitt fremhevet som særdeles nødvendige standardredskaper for almenpraktiserende leger ved diagnostisering av psykiske forstyrrelser.

Men der er noe mer til det. Psykiatriens diagnosesystem ble ikke utviklet i en ånd av profesjonell respekt for tradisjoner og kunnskap fra den alminnelige legepraksis og andre legespesialer. Det var ikke noe introduserende brev hvor det stod: «Vi respekterer Deres pasientrelasjoners ukrenkelighet og betydning, så vel som Deres ønske om å gjøre det beste for dem.» Her er vårt diagnostiske system, vær vennlig å se igjennom det og overbevise deg selv, fra din egen erfaring, at vi er på rett vei. Dette er gyldig vitenskap. Vi vil verdsette Deres tilbakemelding og konstruktive kritikk. De må endelig be om hjelp hvis De har bruk for oss. Med vennlig hilsen (i den bedre helses navn).»

I stedet ankom det med følgende beskjed: «Her er et ungt barn med alvorlige psykiske problemer. Vår ekspertdiagnoser er allerede lagd, slik at de trenger ikke å gjøre annet enn å følge våre presise instruksjoner og være underlagt vår ekspertveileder. Med andre ord: «Deres pasienter synes at ha mer tillit til Dem enn til oss. Derfor gir vi Dem måten De skal diagnostisere de psykiske forstyrrelsene og sinnssykdommene på, som pasientene utvilsomt lider av.»

Det er denne skjulte understrømmen som kontinuerlig har kjennetegnet psykiatrien siden den først påtok seg tilsynspliktene ved sinnssykeasylene for 200 år siden. Det er tydelig på mange forskjellige fronter, og uansett hvor psykiatrien blander seg inn, kan den være utrolig ødeleggende for selvsikkerheten, stoltheten, æren, arbeidsomheten initiativet, integriteten, sinnsroen, velbefinnende og tilregneligheten. Disse er kvaliteter som vi må kjempe for å bevare for alle pasienter. Og også for alle leger.

Med vennlig hilsen

Jan Eastgate,
President,
Citizens Commission
on Human Rights International