Lever rasismen i dag?

I USA, i skoledistrikter som er dominert av hvite, blir flere afroamerikanere og barn av spansk opprinnelse enn hvite klassifisert med betegnelsen «lærevansker». Resultatet er at millioner av minoritetsbarn blir satt på reseptbelagte personlighetsendrende medikamenter – noen sterkere enn kokain – for å «behandle» den «psykiske lidelsen». Og det til tross for at en tidlig innsats med leseundervisning kunne redusere antallet elever som stemples med «lærevansker» med opp mot 70 prosent.

Det er også en klar overrepresentasjon av afroamerikanere og folk av spansk opprinnelse i amerikanske fengsler.

I Storbritannia er svarte menn ti ganger mer tilbøyelige til å bli diagnostisert som «schizofrene» enn hvite menn, og det er mest sannsynlig at de foreskrives og gis høyere doser av sterke psykofarmaka (sinnsendrende medisin). De er også mer tilbøyelige til å få behandling med elektrosjokk (over 400 volt elektrisitet sviende gjennom hjernen til å styre eller endre en persons atferd) og til å bli utsatt for fysiske og kjemiske tvangsmidler.

Rundt omkring i verden blir etniske minoritetsgrupper til stadighet angrepet. Resultatene er innlysende: fattigdom, ødelagte familier, ungdomskriminalitet og til og med folkemord (overlagt utsletting av hele etniske grupper eller kulturer). Uansett hvor høyrøstet protestene er, eller hvor oppriktige bestrebelsene er fra våre religiøse ledere, politikere og undervisere, er det som om rasisme synes å bestå.

Ja, rasismen fortsetter. Men hvorfor? I stedet for å streve forgjeves med å finne svaret på dette spørsmålet, er det bedre å spørre – Hvem?

Sannheten er at vi ikke fullt ut kan forstå rasismen før vi erkjenner at to store grupper, som ikke mistenkes, aktivt og villedende støtter opp under rasisme i hele verden. Arven til disse gruppene inkluderer slike enorme tragedier som nazismens holocaust, Sør-Afrikas apartheid, og i dag, den omfattende invalidiseringen av millioner av skolebarn med sterke avhengighetsdannende medikamenter. Disse to gruppene er psykiatri og psykologi.

I 1983 fastslo en rapport fra Verdens helseorganisasjon (WHO) at: «… ikke i noe annet medisinsk felt i Sør-Afrika blir forakten for det enkelte individet, kultivert av rasisme, mer presist beskrevet enn i psykiatri».

Der fastslår professor i distriktspsykiatri dr. S.P. Sashidharan, at: «Psykiatrien kommer nærmest politiet … når det gjelder anvendelsen av metoder og prosedyrer som … diskriminerer etniske minoritetsgrupper i England.»

Dr. Karen Wren og professor Poul Boyle fra St. Andrews University, Skottland, konkluderte at den vitenskapelige rasismens rolle i psykiatrien i hele Europa er vel dokumentert historisk og den fortsetter i dag.

Siden 1969 har CCHR arbeidet med menneskerettigheter og psykiatrisk reform, og har undersøkt rasisme-innflytelsen på «mental helse»-profesjonen i nazismens holocaust, apartheid, de kulturelle overgrepene på de australske aboriginene, New Zealands maorier og de innfødte amerikanske indianerne, og den alminnelige rasismen mot svarte rundt om i verden.

Psykiatris og psykologis rasismeideologier fortsetter å «bære ved til bålet» i både lokal og internasjonal rasisme til denne dag.

Formålet med denne publikasjonen er å øke bevisstheten om denne skadelige innflytelsen. Ikke bare kan rasisme utryddes, men den må det, hvis mennesker skal kunne leve i harmoni med hverandre.

Vennlig hilsen

Jan Eastgate
, president for Citizens Commission
on Human Rights' International