I dagens stressende verden blir tradisjoner alt for ofte erstattet av mer «moderne» måter å håndtere livets krav på. For eksempel, mens den en gang var sterkt samfunns-, kirke- og familiebasert, faller idag oppgaven med å ta hånd om våre foreldre og besteforeldre rutinemessig på organisasjoner som pleiehjem eller eldresentre. Der stoler vi på at profesjonelt trenet stab vil ta seg av våre eldre på samme måte som vi ville.

Det er ingen tvil om at den 67 år gamle Pierre Charbonneaus kone og familie følte det slik da han ble hasteinnlagt på et sykehus med et alvorlig angstanfall som etter sigende hadde sammenheng med alzheimers sykdom. Da han var «akutt opphisset» ble Pierre foreskrevet et beroligende middel. Ti dager senere ble han overført til et pleiehjem der medikamentdosen ble doblet, og tre dager senere ble den tredoblet. Kort etter fant hans kone Lucette ham så sammenbøyd i rullestolen at haken hans berørte brystet. Han var ute av stand til å gå og kunne bare svelge noen få teskjeer med most mat.

En farmasøyt advarte Lucette om at mannen hennes antagelig led av uopprettelig skade på nervesystemet, forårsaket av sterke beroligende midler. Familien ringte pleiehjemmet og krevde at medisineringen skulle stoppes. Det var for sent. En lege forklarte senere at Charbonneaus tunge var blitt permanent lammet og at han aldri ville få igjen evnen til å svelge. Ni dager senere døde Pierre Charbonneau. Dødsårsaken ble oppført som hjerteinfarkt.

For de som overveier hvordan de skal arrangere pleie for sine høyt elskede foreldre og besteforeldre er det livsviktig å vite at denne tragiske historien ikke er et unntak i dagens eldreomsorg.

Da Wilda Henry tok sin 83-år gamle mor, Cecile, til et pleiehjem, «spaserte hun inn i huset like godt som deg og meg». To uker senere, etter å ha blitt foreskrevet det psykiatriske stoffet Haldol begynte Cecilie å bable i stedet for å snakke, siklet konstant, skalv voldsomt og var ute av stand til å kontrollere tarmene. Det ble senere konstatert at dosen hadde blitt økt til 100 ganger anbefalt dose. En lege fastslo at Haldol hadde forårsaket disse symptomene, så vel som permanent leverskade.

I virkelighetens verden er livet på pleiehjem og aldershjem ofte langt fra det stiliserte glansbildet med kommuniserende, interaktive og interesserte eldre beboere i idylliske omgivelser. Oftere enn ikke fremstår de eldre på dagens institusjoner som underdanige, stille, litt fjerne, med en slags livløshet over seg, kanskje med et tomt stirrende blikk eller dypt innadvendt og tilbaketrukne. Om ikke slikt skyldes medisinering, kan en slik tilstand også forårsakes av elektrosjokkbehandling (ECT) eller simpelthen ved trusler om smertefull og nedverdigende tvang.

Heller enn forsømmelser fra staben på pleie- og aldershjem generelt, skyldes dette den omfattende innføringen av psykiatrisk behandling i eldrepleien de siste årtiene.

Se på de følgende faktaene om «behandlingen» de eldre får:

• Beroligende midler, også kjent som benzodiazepiner, kan skape avhengighet etter bare 14 dages bruk.

• I Australia blir de eldre på pleiehjem foreskrevet psykoaktive stoffer fordi de er «støyende», «ønsker å forlate pleiehjemmet» eller «vandrer frem og tilbake».

• I Canada ble det mellom 1995 og mars 1996 utskrevet 428 000 resepter på et bestemt beroligende, sterkt vanedannende middel, med mer enn 35% av disse til pasienter 65 år og eldre.

• Informasjon fra rettsmedisinske journaler, viste at benzodiazepiner var medvirkende årsak til unaturlig død oftere enn kokain, heroin, ecstasy og alle andre ulovlige stoffer.

• Antipsykotika som Zyprexa, Risperdal og Seroquel gjør de eldre mer utsatt for slag og død og har en «uthevet advarsel» for å fremheve denne risikoen.

• Selektive Serotonin Reuptake Inhibitors (SSRI) – dagens antidepressiva – forårsaker selvmordstanker og -atferd. Ifølge en norsk undersøkelse økte Paxil (paroxetin) sannsynligheten for selvmord sju ganger hos personer som tok det, sammenlignet med dem som tok placebo (sukkerpiller).

• I USA utsettes 65-åringer for 360% flere elektrosjokk enn 64-åringer, fordi den amerikanske sykeforsikringen for eldre dekker utgift til sjokkbehandling først fra alderen 65.

Slike omfattende overgrep mot de eldre er ikke et resultat av medisinsk inkompetanse. Den medisinske faglitteraturen advarer klart mot å ordinere beroligende midler til eldre, på grunn av de tallrike og farlige bivirkningene. Undersøkelser viser at ECT markant forkorter levetiden for eldre. Det noteres ikke spesifikke tall siden dødsårsaken vanligvis listes opp som hjerteinfarkt eller andre tilstander.

Overgrepene er et resultat av at psykiatrien har manøvrert seg inn som autoritet innen eldreomsorgen. Fra der har psykiatrien formidlet vidt og bredt den tragiske, men lukrative løgnen at det å bli gammel er en mental lidelse som krever omfattende og kostbar psykiatrisk behandling.

Sluttresultatet er, at i stedet for å bli verdsatt og respektert, utsettes våre eldre alt for ofte for den ekstreme ydmykelsen det er å få sin tankeevne hjerteløst blokkert av psykiatriske behandlinger, eller livet simpelthen brakt til en tragisk og alt for tidlig slutt.

Denne rapporten offentliggjøres for å eksponere den beske realiteten at slike tragedier gjentas stille og ofte i eldreomsorginnretninger verden over. Slikt forræderi mot de eldre og deres kjære må ikke tolereres i et sivilisert samfunn.

Vennlig hilsen,


Jan Eastgate
, president, Citizens Commission
on Human Rights International