I 1945 uttalte en ledende internasjonal psykiater, den britiske brigadegeneralen John Rawlings Rees, som så militæret som det perfekte laboratoriet for psykiatrien, følgende:

«Hæren og de andre stridsstyrkene utgjør ganske unike eksperimentgrupper, fordi de er komplette samfunn og det er mulig å arrangere eksperimenter på en måte som ville være veldig vanskelig i det sivile liv.»1

Det var en ondsinnet taktikk – spesielt når den ble solgt under dekke av hjelp. Soldater har tross alt alltid vært et «bundet publikum», nødt til å adlyde ordrer. Og verden over benyttet psykiatere denne sjansen til å prøve noen svært risikable behandlinger. De gav noen soldater elektrosjokk, satt andre i dyp koma og testet kraftige, sinnsendrende stoffer på ennå flere.

De ble involverte i rekruttering til militæret, utvelging av personell, trening og disiplin.

Fra 1950-årene opp gjennom 1970-årene brukte psykiatere i land som Storbritannia, USA og Sovjetunionen de militære styrkene sine som prøvefelt for et arsenal av nye, eksperimentelle behandlinger, slik som LSD. Den amerikanske hæren anslår at minst 1500 soldater fikk LSD i løpet av denne perioden, som del av eksperimenter med sinnskontroll. Få, om noen, militære testpersoner ble informert om de potensielle helsekonsekvensene av testene.

Den dag i dag blir soldater fortsatt gitt psykiatriske medikamenter for formål som disse stoffene aldri har blitt gransket eller godkjent for av tilsynsmyndigheter. Og majoriteten av disse medikamentcocktailene har aldri blitt testet sammen.

Akkurat som i J. R. Rees’ dager, er det fremdeles ett stort psykiatrisk eksperiment. Og for soldaten som meldte seg for pliktens skyld og tjente med ære, koker det ned til ett ord: svik.