FØRSTE VERDENSKRIG – Psykiatere i Tyskland brukte en primitiv sjokkmaskin på soldater som hadde fått granatsjokk. Målet deres? Å gjøre soldater mer livredde for et sykehus enn å kjempe på frontlinjene.

1920-årene – Østerriksk psykiater Manfred Sakel søkte å drive ut «dårlige hjerneceller» ved injisering av insulin i sine pasienter. Til tross for alvorlige krampeanfall og en dødsrate på fem prosent, forsvarte Sakel sin «behandling» ved å peke på den resulterende barneaktige tilstanden til sine pasienter. Sjokkavdelinger på sykehus og insulinterapi ble big business.

1930-årene – Den ungarske nevropsykiateren Ladislas Meduna trodde at han kunne drive ut sinnslidelser ved å fremkalle hjerneskadende anfall med et medikament kalt Metrazol. En psykiater kunne i løpet av én morgen kjemisk sjokke 50 pasienter inn i en føyelig tilstand, som fikk prosedyren til å bli ekstremt lukrativ. Denne økonomiske suksessen utløste en enda mer lukrativ metode til å fremkalle hjerneskadende krampeanfall – elektrisk sjokk.